Tida flyr i godt selskap!!

Da har det jammen snart gått et helt år siden lille "Totten" så dagens lys. Det er helt sinnsykt å tenke på hvor fort det har gått. For to dager siden var jeg på sykehuset og fikk hilse på min nye, lille, NYDELIGE niese. Jeg hadde helt glemt hvor små de er! Og jeg kunne ikke, enda jeg prøvde, huske at Didriksen min har vært såååå liten. BITTELITEN!!

Året som har gått har jogget umerkelig og stille avsted, fra lillemann kom til verden, til han begynte med grøt, til han rulla.... til han kunne sitte, spise selv og nå reiser han seg opp i senga, og åler seg avgårde som en virvelvind. Han har vært hos manuellterapeut til behandling for nakken og bekkenet sitt, han har gulpa enorme mengder melk og grøt OVERALT, han har fått sin egen vilje, han har begynt i barnehagen, og nå er han liksom ikke noe baby lenger. Han er jo liten, men i forhold til sin nye kusine, var han jo en KJEMPE!

Det har vært oppturer og nedturer... sånn er det jo med det meste!

Den første nedturen kom allerede før fødselen... jeg skal innrømme at jeg var lei meg da jeg fikk vite at "Totten" ikke lå med hodet ned inni magen.. det blei litt ekstra styr, i tillegg til flytting og nytt hus, og alle forberedelsene til vi skulle bli foreldre. Men, slik er nå dette livet, fullt av uforutsigbarhet og overraskelser. Både av det positive og mindre positive slaget. Jeg fikk ikke prøve meg på noe setefødsel, da bekkenet mitt antakelig var for trangt, så da måtte jeg forberede meg på keisersnitt. Det var ikke verdens undergang dette heller.....

Natt til tirsdag 6.april satte kroppen i gang... Jeg våknet gang på gang av at jeg hadde litt vondt i magen. Etter et par turer på do, og flere forsøk på å sove det bort, gikk det opp for meg hva som skjedde... Terminen den 22.april var det jeg sikta mot... det var enda 16 dager til! Etter litt telefonering fram og tilbake på føden, fikk jeg streng beskjed om å pakke bagen min å komme, i hvertfall for en sjekk.

Klokka var 7 da vi ankom sykehuset, etter litt registrering, litt venting, litt blodtrykksmåling, en liten legesjekk, litt mere venting og vurdering ble vi forberedt på at vi kunne nok få reise hjem... Så kom legen inn... her var det bare å klargjøre til keisersnitt!!

Jeg var i sjokk, og ikke før jeg lå på operasjonsstua med slanger og utstyr i alle retninger, og Fredrik kom inn, ikke før da skjønte jeg at i dag skulle jeg bli mamma. Vi skulle få møte "Totten" i dag!!! Jeg skalv, og gråt og kvalmen kom... han var ute, han skreik og de forsvant ut med han... Så lå jeg der aleine igjen, med masse fremmede mennesker som gjorde et eller annet med kroppen min som jeg ikke kunne forestille meg bak det grønne forhenget. Jeg ble kvalm igjen og brakk meg.....

På oppvåkningen måtte jeg ligge til beina mine fikk tilbake følelsen. Der blei jeg passet på av en veldig snill mann. Og ikke så lenge etter kom Fredrik trillende med det lille vidunderet vårt! Endelig skulle jeg få holde han inntil meg slik jeg hadde drømt om i såååå mange uker! Det bittelille nurket! På sitt foreløpig korte opphold på sykehuset hadde han allerede fått navnet Didrik. Det passet bedre enn Endre, som var vårt andre alternativ :)

Oppholdet på barselavd. ble kort og hektisk... Didrik ble syk. Han gikk i kramper og slutta å puste... Jeg dro så hardt i alarmsnora at jeg trodde den skulle ryke... Den lille slappe babyen pustet igjen, men jeg syntes ikke han virka helt som han skulle. Han rulla rart med øynene og virket så sløv. Han var jo akkurat friskmeldt på legevisitten bare en liten stund før...

En måling av blodsukkeret ga oss heldigvis raskt svar, og i full fart blei Didrik flytta til nyfødtintensiven noen etasjer høyere opp... Jeg satt inne på et trangt rom med MASSE utstyr og så på at tre mennesker stakk nåler i den lille babyen min. Han ble koblet til slanger og måleapparater av utallig slag. Jeg lot dem holde på uten å si et ord... Hodet var fullt, KAOS, men det var Didrik som trengte oppmerksomheten til disse menneskene nå.

Det kom raskt for en dag at den lille hadde fått for lite mat... Jeg hadde jo ikke noe mer enn noen dråper råmelk. Vanligvis går det jo helt fint at melkeproduksjon tar litt tid, men denne karen var nok sulten da han kom til... Nå fikk han sukkervann, og jeg følte meg som verdens værste mamma, som ikke engang hadde mat til barnet mitt! Jeg gikk mellom rommet vårt på barsel, som nå virka helt tomt og forferdelig, og nyfødtintensiven....Vandret hvileløst. Melka så ikke ut til å komme i dag heller... jeg var lei meg, skuffa og redd, samtidig glad for at jeg hadde vært våken og bedt om hjelp! Jeg fikk flytte opp på pasienthotellet i samme etasje som Didrik lå, her fikk jeg ha besøk, og tilværelsen blei litt lettere :)

Etter en uke fikk vi lov til å reise hjem. ENDELIG!! Blodsukkerverdiene var stabile og jeg hadde fått melk og kunne amme :) Jeg var letta, og glad da vi kom hjem! Det var så mye lettere å slappe av og finne ut av ting her, det var jo her vi skulle være i tida som kom :)

Etter 5 uker sov det lille gullet hele natta og vi kunne feire vår første 17.mai som familie. Etter 3 mnd begynte han med grøt. Dåpsdagen blei feiret den 4.juli 2010, på samme dag som i giftet oss. Etter 4 mnd var han ferdig med puppen... Da var det frukt og grøt og melk på flaske som var tingen. Litt moste grønnsaker innimellom:) Jeg syntes allerede da at han var blitt stor gutt! Vi var på babysvømming, og vi reiste på turer. Nå begynner virkelig forholdet mellom mor og barn å blomstre...syntes det var så godt når jeg endelig kunne si jeg elsket denne lille gutten! Fram til nå hadde jeg passet på ham og gjort alt det en mamma skal gjøre, og litt til sikkert, men jeg hadde vært utrolig frustrert. Det var ikke så lett å elske noen, som ikke viste at de elsket deg tilbake. Et lettelsens sukk fra mammaen den dagen poden strakk armene ut etter meg og ville bli løftet av MEG, ville ha mammatrøst og mammakos! Jeg gråt av glede! Endelig fikk jeg føle på kroppen det jeg følte manglet! Samtidig var vi på behandlinger fordi han hadde blitt så skeiv i hodet...manuellterapeuten fant låsninger både i nakken og i bekkenet, og vi fikk god oppfølging fram til han ble friskmeldt før jul :) Julaften blei feiret på Moelven med bestemor og bestefar. Didrik sov seg som vanlig gjennom store deler av kvelden.

Tilbakeblikkene på året som hadde gått var fylt til randen av små øyeblikk. Små øyeblikk som får deg til å tenke at hvert sekund har en verdi... I det du kikker oppi ei barneseng om morran og blir møtt av to strålende blåe øyne, og verdens nydeligste smil, med et forsøk på å si "Heeei". Når han ligger på stellebordet og forsøker seg på det magiske "ma-ma" eller når lyden av bilen til pappa som starter på utsida får ham til å le. Når han leker borte-tittei med den gjennomsiktige gardina på badet, eller når han kappspiser bikkjemat med Roxy. Og når han danser og synger, eller finner på ting som bare han skjønner noe av... Og toppen av lykke, når han legger armene rundt halsen på mamma eller pappa og koooooser, for så å plante verdens blauteste mest snørrete "kyss" der det måtte passe <3 LYKKE!

2011 var blitt et faktum, og Didrik hadde fått plass i barnehagen! En koselig liten barnehage med kjempekoselig personale i gangavstand fra der vi bor! Kan vel ikke bli så mye bedre når minsten skulle begynne i barnehagen i en alder av 10mnd. Barnehagetilvenning gikk som en drøm, og det samme gjorde første tanngjennombrudd :)

Januar gikk så fort at hukommelsen svikter litt, februar det samme... I korte trekk kan nevnes akebrettkjøring, sitter i handlevogna på butikken, spiser brødskiver og annen småbitmat på egenhånd, drikker selv, begynner å ale seg framover.....Vinterferien ble kortere enn vi hadde tenkt, en natt på hytta, så blei Didrik forkjøla og fikk feber. Resten av vinterferien tilbrakte vi inne.... Mars har vært innom med skiftende vær og noen dager med vår i lufta, og en bitteliten kusine. Regnklær er på plass på knaggen i barnehagen og mye av det tøyet vi handla rundt juletider begynner å bli for lite... I munnen kan vi telle tre tenner, og en på vei, og vi har verdens mest snørrete lille barnehagegutt! Men like blid!! Og om fem dager blir han 1 år!!