Når sola skinner på Solbakken....

...da er det deilig å være ute.

Didrik har ikke vært så ivrig etter å komme seg opp og fram, men når sola skinner og vi kan være ute, da er saken en helt annen! Han virkelig blomstrer når han får holde på ute på Solbakken. Og han veit hvordan han skal komme seg rundt. Endelig kommer gåvogna han fikk til bursdagen sin til nytte. Han reiser seg opp, holder ei hånd på håndtaket og snur seg mot mammaen sin og vinker "Ha-Deh", før han trasker avgårde ut i den store verden. Hver dag er et eventyr, og om prisen ikke er prinsesser eller kongeriker, så er det ingen tvil om at den lille blir rik på opplevelser. Oppoverbakker og nedoverbakker, gress eller grus spiller ingen rolle for denne råtassen. Han plukker blomster som han lukter på, han plasker i vann om han finner noe, han samler kongler i vogna si, og synger i vei... M - Æ, M - Æ, M - Æ :) Han tar på, kjenner, føler, smaker og hører. Når fuglene kvitrer, peker han på himmelen. Når pappa går forbi peker han på bilen, og hvis Roxy viser seg, sier han Voh-voh. Han er verdens blideste lille oppdager!!

Det er så godt å se at han trives ute. I begynnelsen var gresset litt ekkelt å tråkke på, men det gikk fort over. Nå plukker han gjerne av sokkene og skoene for å få være barbeint :) Han krabber og ruller, og plukker gress som han kaster opp i lufta og ler!

Det er ikke bare Didrik som koser seg ute om dagen. Også Roxy koser seg i solveggen! En skikkelig sofahund til vanlig, men nå vil også hun helst være ute. Og det er kanskje ikke rart. Vi er ute alle sammen, fra morgen til kveld.

Det har vært en hektisk vår, men nå nærmer sommerferien seg med stormskritt, og i år skal den nytes til siste sekund. Forhåpentligvis kan vi tilbringe mye av ferien ute :)

En kjenner en begynner å dra på åra når.......

...man blandt alt det gyldne, myke, brune, stripa, farga, vaska, kura og gud-veit-hva håret, finner ET GRÅTT! Mitt første grå hår! Og det var ikke et lite hår! Neida... Hadde tydeligvis bodd der ei stund, for det var over 10 cm langt!

Et øyeblikk kjente jeg panikken bre seg, svetten piplet fram i panna og på ryggen da jeg med store anstrengelser undersøkte hele hodet i speilet. Kunne det være fler??

Heldigvis fant jeg bare dette ene. Jeg nappet det besluttsomt ut, og latet som ingenting... helt til jeg fant ut at dette måtte foreviges. Både som minne og bevis! Jeg er ikke lenger barn, ungdommen er snart forbi... dette er et tydelig tegn på at til og med jeg begynner å bli voksen. Hvertfall litt da!

Jeg tror til og med jeg føler meg mer voksen...? Ansvarsbevisst og moden tok jeg fatt på dagligdagse gjøremål med et pågangsmot som jeg ikke visste jeg hadde... Vaskemaskina gikk i ett fra morgen til kveld, og enda hadde jeg overskudd til flere ting inn imellom.

Jeg løp i skytteltrafikk mellom vaskerom, kjøkken og tørkestativ. Didriksen skulle selvsagt ha mammas oppmerksomhet konstant, og en liten bunke med stiler skulle rettes og kommenteres. Når kvelden kom var det godt å legge beina opp på en krakk, og ta en pust i bakken.

Etter et par dager i samme tempo, kjenner jeg det er helt greit hvis det går over... hvertfall litt.