Hverdagen....

22.juli 2011, en dag som er risset inn i minnene våre, antakeligvis så dypt at vi vil huske den så lenge vi lever. Dagen begynte som en helt vanlig fredag. Denne fredagen skulle jeg se en av mine beste venninner gifte seg. En rask shoppingrunde for å få fatt i de siste tingene jeg trengte til bryllupsgaven, levere mistemann hos bestemor før jeg skulle slappe av litt hjemme med min kjære. Vi skulle spise middag og ordne oss til bryllupsfest. Ikke så ofte vi har ungefri og bare kan kose oss hjemme... Noen få timer i ro og fred....på bordet stod kyllingvingene og Colaen. Så ble TV skrudd på, og verden stod på hodet. Kjempeeksplosjon i regjeringskvartalet i Oslo. Det var vel gass, tenkte vi...

I minuttene som fulgte spekuleres det i alle retninger, og ikke lenge etter får vi bekreftet det utenkelige. Det var en bombe. I hjertet av Norge har noen plantet en bombe! Og ikke lenge etter kommer meldingen om at det løsnes skudd på Utøya, hvor AUF har sin sommerleir. Vi rekker ikke å få bekreftet om dette har noen sammenheng, men det er grusomt! På alle måter...

Vi løsriver oss, hopper i dusjen og putter kaker i bilen...allerede litt seint ute. Det er litt merkelig å skulle reise på fest, men vi satser på at dette ikke ødelegger stemningen hverken for brudeparet eller festdeltagerne denne kvelden. Nyheter kan vi få nok av i morgen...

Så var hele helga gått, vi har sitti klistra til TV hvor nyhetene har rullet over skjermen kontinuerlig siden vi stod opp igjen på lørdag... Så mange skjebner, og så mange støtteerklæringer. Det norske folk holder sammen, og de står støtt. Støtt i troen på at denne tragedien bringer oss sammen, og vi skal takle dette sammen. Vi skal bekjempe grusomheter med kjærlighet! Og vi gjør det! Aldri før har jeg sett så mange mennesker på Stortorvet i Lillehammer, som under fakkeltoget på mandag. Og om man ikke er direkte berørt av tragedien, så blir man iallefall rørt av engasjementet.

Det er blitt onsdag, og sjokket og ALLE tankene er litt mer tilbakeholdne. Nå begynner navnene på omkomne og savnede og dukke opp...de får ansikter, og det blir tydeligere at dette er MANGE tragedier, ikke bare en eller to. Igjen blir man sittende tankefull og trist...

I samme stund skal man prøve å opprettholde en slags "normal" i hjemmet. Gutten på snart 7 år og minstemann på 15mnd skjønner ikke mye av dette. Gutten fikk være med på fakkeltog, og satte sin lykt sammen med blomstene på Stortorvet. Han sa han hadde drømt om alle de som døde... der stopper nok hans engasjement, så vidt vi vet. Minstemann har ingen forståelse for at mor skal sitte i sine egne tanker. Han vil ha hender å holde i, sånn at han kan gå.. han vil opp og fram. Og hva vet vel jeg, om noen år er det kanskje han som deltar på sommerleir??

I mellomtiden får jeg holde hender og hjelpe dem opp og fram, være mor og lage vaffelhjerter til formiddagsmat. Gutten tenner lyktene på verandaen, og i et sekund eller to tenker han seg om før han farer avgårde igjen...

Det er blitt onsdag, en helt vanlig hverdag på Solbakken...

Hjemme best...

Vi kom oss helskinnet gjennom helgas bryllupsfest, og kan vel med hånda på hjertet si at vi var veldig fornøyde med dagen. Nesten alle våre kjente og kjære var samlet til temafest, og nesten samtlige hadde funnet kostymer for anledningen :)

Vi fikk opp partytelt og presenning, og de regndråpene som kom utpå kvelden var det ikke så farlig med. Vi fikk taler og gaver og alt som hører med, og det så virkelig ut som om folk koste seg sammen med oss :)

Det er ingen hemmelighet at det tar på både fysisk og psykisk med slike selskaper. Man har hundre ting i hodet og enda flere ting man skal huske og ting man skal ordne.

Når søndagen var ved veis ende, selskapslokalet var ryddet og kjøleskapet hjemme var proppet med rester, kunne vi endelig senke skuldrene.

Da vi våknet på mandag hadde Didriksen blitt litt forkjøla, men det var varmt og deilig, så jeg tok med meg gutta og reiste til Barnas gård sammen med bror og hans familie. Vi hadde ikke vært der lenge da det begynte å regne...SKIKKELIG!

Vi ble våte og kalde og det var bare å vende nesa hjem. Didriksen ble ikke mindre forkjøla til tirsdag. Onsdag var han heldigvis på bedringens vei, takket være øyedråper, saltvann, og mye ro. Han hadde stafettpinnen videre, og nå var det mamma sin tur til å være tett i nesa.

Men tett nese er ingen hindring for denne mammaen her... Har man lyst på forandring, så er det bare å brette opp ermene og sette i gang. I dag var det verandaen som fikk et løft, og det eneste som trengtes var en opprydding og litt ommøblering. Jeg gikk på låven og fant en gammel seng, perfekt for late sommerkvelder på verandaen. Noen gamle puter og enslige putetrekk fikk bo oppi, sammen med en stor teddybjørn :)

Når Fredrik kom hjem, hadde han med presang til meg:) Nye stooore høretelefoner slik at jeg kan nyte musikk uten å forstyrre noen :) Verdens snilleste mann <3

Hvis været er fint i morgen, skal jeg og Didrik nyte dagen ute på Solbakken. Smake på den første røde jordbæra på Didriksens jordbærplanter og være late :) Er været ikke så bra, kan vi benytte muligheten til å rydde opp igjen litt inne... eller kose oss på verandaen<3