Søtt om hybelkaniner <3

Tror ikke støvsugeren blir mye brukt etter dette møtet..

En ny vår...?

Jeg fant, jeg fant.... Eller, fant igjen.
Tingenes tilstand er nesten som før, kanskje litt mer kaotiske, men nesten ikke nevneverdig. Didriksen blir snart to år.....TO ÅR! Skal hilse og si tida flyr i godt selskap.
For godt selskap er han hvertfall! Han har humor og sjarm, han er snill og varm, og han er rett og slett like fantastisk som jeg ønsket han skulle bli :) Krysser fingra for at han fortsetter slik!
Han bobler over av nye ord (står kanskje i fare for å bli skravlet høl i hue på av noen andre enn meg selv?), viser at han vil være litt selvstendig, men også at han setter pris på de rundt seg. Blaute kyss og laaange gode klemmer er hverdagskost vårsola i på Solbakken :) Øyeblikkene man ikke får nok av... Og jeg gjør alt jeg kan for å få dem med meg.
Jeg glemmer å skrive dem ned, jeg glemmer å ta bilder....Jeg glemmer til og med husarbeidet (ooops!), men å glede meg over livet sammen med barna mine glemmer jeg IKKE!
Jeg leste denne, og tenkte at dette er virkelig noe en bør tenke over...

Man veit jo ikke hva som skjer... I morra, til sommern, neste år, om femten år... Og prisen på lykke er jo ikke så høy? Ikke så vidt jeg veit i alle fall.

Så jeg gir meg selv en ny sjanse. Koser meg med skribleriene mine, og tenker at denne lille stunden skal jeg jammen unne meg. Jeg unner meg noen få minutter med refleksjon før jeg tar kvelden. Hvertfall i kveld...

Våren er kommet til Solbakken. Didriksens jordbærplanter han små grønne skudd, sola varmer og gårdsplassen er gjørmete og fin. Et eldorado for en toåring i gummistøvler!
Så skulle våren også komme til meg. Den lille dråpen av taterblod som måtte finnes i min kropp bruser...og det frister med små og store reiser. Man blir mer effektiv i alt man gjør, og i dag fikk jeg også tid til et lite innelggg her...

Andrine

Førjulskos på Solbakken

Da var jammen Desember kommet ramlende inn over dørstokken på Solbakken.
Tida flyr, og mor får det for travlet for blogging når Didriksen også begynner å fly, hoppe, klatre, løpe, kokke, spille og alt det han måtte finne på. Utviklinga går i et rasende tempo, men selvsagt ikke unormalt sammenlignet med andre barn :)

Desember har heldigvis mye å by på som det er verdt å ta seg tid til.
Baking, rydding, pynting og familiekos. Og i dag, når Solbakken viser seg fra sin beste side med solskinn og gnistrende snø, er det hyggelig å invitere familie og venner på litt førjulskos. Pepperkakebaking stod på planen i dag, og det fikk bli ungenes oppgave:)
Litt usikker på om mesteparten av deigen gikk til kake eller mage, men det tok ikke lang tid før den gode lukta av nystekte pepperkaker fylte kjøkkenet. Litt gløgg til de voksne,en bolle med mandariner og praten om løst og fast laget en hyggelig atmosfære for de små bakermesterene.

En stor grautkjel ble satt på varmen, og middagen ble tilberedt :) Til og med nissen på låven måtte få en porsjon... Selv om det ble litt skummelt og liste seg ut igjen.

Det er ikke ofte en tar seg tid til å bruke en hel dag på disse enkle tingene, men når man først gjør det, så får man da også se at hvert sekund teller. Og man sitter igjen med en følelse av at livet er meningsfyllt og fullt av ØYEBLIKK!

Og med yndlingsmusikken på øret,tente lys i huset og ro i sjelen, velger jeg å legge vekk lap-top og sosiale medier til fordel for et evigvarende strikkeprosjekt.....

Published with Blogger-droid v1.7.4

Drømmen om høstferie blandt hverdagens forsømte gjøremål...

Det blir ikke mye tid til blogging og dagdrømming...for nå har Didriksen tatt beina fatt. Han går og går....og går....og går. Har tid til tre sekunder med ride ranke, før han fyker avgårde igjen. Det er mye som skal utforskes nå. Søpla, sauene hos naboen, tekoppen på stuebordet, og ellers alt som kommer innenfor rekkevidde. Det er travelt på Solbakken fram til leggetid... Så senker mørket seg, og stillheten og latskapen kommer ruslende inn, hånd i hånd... Og det er sjelden de går før natta har strammet grepet om de voksne. Lokker dem i seng med lovnader om dyp søvn, drømmer og mer energi i morgen... Klesvasken går ingensteds...

Det har blitt høst på Solbakken. Høstferie til og med...for hele familien. De siste dagene har sola gjort tilværelsen behagelig, men vi har allerede skrapet rutene på bilen for is... Sauene er tilbake fra beite, og hverdagen er på Solbakken er fylt med BÆ og takto. Didriksen begynner å forme ord, og viser tydelig interesse for både det ene og det andre. Han er en luring, og allerede begynner han og vise en litt trassig side... Kjenner allerede at denne lille typen skal få satt sin mors tålmodighet på prøve... Men vinner han??

Det skjer ting på Solbakken, hver dag... Didrik er travelt opptatt med å utforske sin voksende verden, storebror Vetle er travelt opptatt med lekser og lek, og har blitt 2.klassing.... Fredrik trives i den nye jobben sin, og mor selv kunne ikke hatt det bedre... Overskuddet kommer snikende, endelig. Og i dag kunne jeg egentlig tenkt meg å utsette høstferien litt. Men det blir godt med ferie når man kan begynne å nyte den. Først skal jeg bare...........

Published with Blogger-droid v1.7.4

Et liv etter døden?

Har da lest meg gjennom boka: "Fem mennesker du møter i himmelen". Det gikk veldig fort, for boka var underholdende, tankevekkende og trist
, akkurat sånn jeg vil ha sommerlektyren:-) Man sitter igjen med spørsmål og tanker...og man kan reflektere over hva som egentlig er de viktige tingene her i livet.
Eneste lille minus var nok for meg at språket tidvis ble litt "enkelt", men helt klart enda en bok som var annerledes nok til at den ble verdt å lese.

Hverdagen....

22.juli 2011, en dag som er risset inn i minnene våre, antakeligvis så dypt at vi vil huske den så lenge vi lever. Dagen begynte som en helt vanlig fredag. Denne fredagen skulle jeg se en av mine beste venninner gifte seg. En rask shoppingrunde for å få fatt i de siste tingene jeg trengte til bryllupsgaven, levere mistemann hos bestemor før jeg skulle slappe av litt hjemme med min kjære. Vi skulle spise middag og ordne oss til bryllupsfest. Ikke så ofte vi har ungefri og bare kan kose oss hjemme... Noen få timer i ro og fred....på bordet stod kyllingvingene og Colaen. Så ble TV skrudd på, og verden stod på hodet. Kjempeeksplosjon i regjeringskvartalet i Oslo. Det var vel gass, tenkte vi...

I minuttene som fulgte spekuleres det i alle retninger, og ikke lenge etter får vi bekreftet det utenkelige. Det var en bombe. I hjertet av Norge har noen plantet en bombe! Og ikke lenge etter kommer meldingen om at det løsnes skudd på Utøya, hvor AUF har sin sommerleir. Vi rekker ikke å få bekreftet om dette har noen sammenheng, men det er grusomt! På alle måter...

Vi løsriver oss, hopper i dusjen og putter kaker i bilen...allerede litt seint ute. Det er litt merkelig å skulle reise på fest, men vi satser på at dette ikke ødelegger stemningen hverken for brudeparet eller festdeltagerne denne kvelden. Nyheter kan vi få nok av i morgen...

Så var hele helga gått, vi har sitti klistra til TV hvor nyhetene har rullet over skjermen kontinuerlig siden vi stod opp igjen på lørdag... Så mange skjebner, og så mange støtteerklæringer. Det norske folk holder sammen, og de står støtt. Støtt i troen på at denne tragedien bringer oss sammen, og vi skal takle dette sammen. Vi skal bekjempe grusomheter med kjærlighet! Og vi gjør det! Aldri før har jeg sett så mange mennesker på Stortorvet i Lillehammer, som under fakkeltoget på mandag. Og om man ikke er direkte berørt av tragedien, så blir man iallefall rørt av engasjementet.

Det er blitt onsdag, og sjokket og ALLE tankene er litt mer tilbakeholdne. Nå begynner navnene på omkomne og savnede og dukke opp...de får ansikter, og det blir tydeligere at dette er MANGE tragedier, ikke bare en eller to. Igjen blir man sittende tankefull og trist...

I samme stund skal man prøve å opprettholde en slags "normal" i hjemmet. Gutten på snart 7 år og minstemann på 15mnd skjønner ikke mye av dette. Gutten fikk være med på fakkeltog, og satte sin lykt sammen med blomstene på Stortorvet. Han sa han hadde drømt om alle de som døde... der stopper nok hans engasjement, så vidt vi vet. Minstemann har ingen forståelse for at mor skal sitte i sine egne tanker. Han vil ha hender å holde i, sånn at han kan gå.. han vil opp og fram. Og hva vet vel jeg, om noen år er det kanskje han som deltar på sommerleir??

I mellomtiden får jeg holde hender og hjelpe dem opp og fram, være mor og lage vaffelhjerter til formiddagsmat. Gutten tenner lyktene på verandaen, og i et sekund eller to tenker han seg om før han farer avgårde igjen...

Det er blitt onsdag, en helt vanlig hverdag på Solbakken...