22.juli 2011, en dag som er risset inn i minnene våre, antakeligvis så dypt at vi vil huske den så lenge vi lever. Dagen begynte som en helt vanlig fredag. Denne fredagen skulle jeg se en av mine beste venninner gifte seg. En rask shoppingrunde for å få fatt i de siste tingene jeg trengte til bryllupsgaven, levere mistemann hos bestemor før jeg skulle slappe av litt hjemme med min kjære. Vi skulle spise middag og ordne oss til bryllupsfest. Ikke så ofte vi har ungefri og bare kan kose oss hjemme... Noen få timer i ro og fred....på bordet stod kyllingvingene og Colaen. Så ble TV skrudd på, og verden stod på hodet. Kjempeeksplosjon i regjeringskvartalet i Oslo. Det var vel gass, tenkte vi...
I minuttene som fulgte spekuleres det i alle retninger, og ikke lenge etter får vi bekreftet det utenkelige. Det var en bombe. I hjertet av Norge har noen plantet en bombe! Og ikke lenge etter kommer meldingen om at det løsnes skudd på Utøya, hvor AUF har sin sommerleir. Vi rekker ikke å få bekreftet om dette har noen sammenheng, men det er grusomt! På alle måter...
Vi løsriver oss, hopper i dusjen og putter kaker i bilen...allerede litt seint ute. Det er litt merkelig å skulle reise på fest, men vi satser på at dette ikke ødelegger stemningen hverken for brudeparet eller festdeltagerne denne kvelden. Nyheter kan vi få nok av i morgen...
Så var hele helga gått, vi har sitti klistra til TV hvor nyhetene har rullet over skjermen kontinuerlig siden vi stod opp igjen på lørdag... Så mange skjebner, og så mange støtteerklæringer. Det norske folk holder sammen, og de står støtt. Støtt i troen på at denne tragedien bringer oss sammen, og vi skal takle dette sammen. Vi skal bekjempe grusomheter med kjærlighet! Og vi gjør det! Aldri før har jeg sett så mange mennesker på Stortorvet i Lillehammer, som under fakkeltoget på mandag. Og om man ikke er direkte berørt av tragedien, så blir man iallefall rørt av engasjementet.
Det er blitt onsdag, og sjokket og ALLE tankene er litt mer tilbakeholdne. Nå begynner navnene på omkomne og savnede og dukke opp...de får ansikter, og det blir tydeligere at dette er MANGE tragedier, ikke bare en eller to. Igjen blir man sittende tankefull og trist...
I samme stund skal man prøve å opprettholde en slags "normal" i hjemmet. Gutten på snart 7 år og minstemann på 15mnd skjønner ikke mye av dette. Gutten fikk være med på fakkeltog, og satte sin lykt sammen med blomstene på Stortorvet. Han sa han hadde drømt om alle de som døde... der stopper nok hans engasjement, så vidt vi vet. Minstemann har ingen forståelse for at mor skal sitte i sine egne tanker. Han vil ha hender å holde i, sånn at han kan gå.. han vil opp og fram. Og hva vet vel jeg, om noen år er det kanskje han som deltar på sommerleir??
I mellomtiden får jeg holde hender og hjelpe dem opp og fram, være mor og lage vaffelhjerter til formiddagsmat. Gutten tenner lyktene på verandaen, og i et sekund eller to tenker han seg om før han farer avgårde igjen...
Det er blitt onsdag, en helt vanlig hverdag på Solbakken...
La oss håpe det aldri skjer igjen! Vi kan alle bidra til å skape vår fremtid.... det handler om å spre glede og kjærighet. Det handler om å behandle mennesker og meninger med respekt. Alle mennesker er like mye verdt, ALLE!
SvarSlett