Published with Blogger-droid v1.7.4

Drømmen om høstferie blandt hverdagens forsømte gjøremål...

Det blir ikke mye tid til blogging og dagdrømming...for nå har Didriksen tatt beina fatt. Han går og går....og går....og går. Har tid til tre sekunder med ride ranke, før han fyker avgårde igjen. Det er mye som skal utforskes nå. Søpla, sauene hos naboen, tekoppen på stuebordet, og ellers alt som kommer innenfor rekkevidde. Det er travelt på Solbakken fram til leggetid... Så senker mørket seg, og stillheten og latskapen kommer ruslende inn, hånd i hånd... Og det er sjelden de går før natta har strammet grepet om de voksne. Lokker dem i seng med lovnader om dyp søvn, drømmer og mer energi i morgen... Klesvasken går ingensteds...

Det har blitt høst på Solbakken. Høstferie til og med...for hele familien. De siste dagene har sola gjort tilværelsen behagelig, men vi har allerede skrapet rutene på bilen for is... Sauene er tilbake fra beite, og hverdagen er på Solbakken er fylt med BÆ og takto. Didriksen begynner å forme ord, og viser tydelig interesse for både det ene og det andre. Han er en luring, og allerede begynner han og vise en litt trassig side... Kjenner allerede at denne lille typen skal få satt sin mors tålmodighet på prøve... Men vinner han??

Det skjer ting på Solbakken, hver dag... Didrik er travelt opptatt med å utforske sin voksende verden, storebror Vetle er travelt opptatt med lekser og lek, og har blitt 2.klassing.... Fredrik trives i den nye jobben sin, og mor selv kunne ikke hatt det bedre... Overskuddet kommer snikende, endelig. Og i dag kunne jeg egentlig tenkt meg å utsette høstferien litt. Men det blir godt med ferie når man kan begynne å nyte den. Først skal jeg bare...........

Published with Blogger-droid v1.7.4

Et liv etter døden?

Har da lest meg gjennom boka: "Fem mennesker du møter i himmelen". Det gikk veldig fort, for boka var underholdende, tankevekkende og trist
, akkurat sånn jeg vil ha sommerlektyren:-) Man sitter igjen med spørsmål og tanker...og man kan reflektere over hva som egentlig er de viktige tingene her i livet.
Eneste lille minus var nok for meg at språket tidvis ble litt "enkelt", men helt klart enda en bok som var annerledes nok til at den ble verdt å lese.

Hverdagen....

22.juli 2011, en dag som er risset inn i minnene våre, antakeligvis så dypt at vi vil huske den så lenge vi lever. Dagen begynte som en helt vanlig fredag. Denne fredagen skulle jeg se en av mine beste venninner gifte seg. En rask shoppingrunde for å få fatt i de siste tingene jeg trengte til bryllupsgaven, levere mistemann hos bestemor før jeg skulle slappe av litt hjemme med min kjære. Vi skulle spise middag og ordne oss til bryllupsfest. Ikke så ofte vi har ungefri og bare kan kose oss hjemme... Noen få timer i ro og fred....på bordet stod kyllingvingene og Colaen. Så ble TV skrudd på, og verden stod på hodet. Kjempeeksplosjon i regjeringskvartalet i Oslo. Det var vel gass, tenkte vi...

I minuttene som fulgte spekuleres det i alle retninger, og ikke lenge etter får vi bekreftet det utenkelige. Det var en bombe. I hjertet av Norge har noen plantet en bombe! Og ikke lenge etter kommer meldingen om at det løsnes skudd på Utøya, hvor AUF har sin sommerleir. Vi rekker ikke å få bekreftet om dette har noen sammenheng, men det er grusomt! På alle måter...

Vi løsriver oss, hopper i dusjen og putter kaker i bilen...allerede litt seint ute. Det er litt merkelig å skulle reise på fest, men vi satser på at dette ikke ødelegger stemningen hverken for brudeparet eller festdeltagerne denne kvelden. Nyheter kan vi få nok av i morgen...

Så var hele helga gått, vi har sitti klistra til TV hvor nyhetene har rullet over skjermen kontinuerlig siden vi stod opp igjen på lørdag... Så mange skjebner, og så mange støtteerklæringer. Det norske folk holder sammen, og de står støtt. Støtt i troen på at denne tragedien bringer oss sammen, og vi skal takle dette sammen. Vi skal bekjempe grusomheter med kjærlighet! Og vi gjør det! Aldri før har jeg sett så mange mennesker på Stortorvet i Lillehammer, som under fakkeltoget på mandag. Og om man ikke er direkte berørt av tragedien, så blir man iallefall rørt av engasjementet.

Det er blitt onsdag, og sjokket og ALLE tankene er litt mer tilbakeholdne. Nå begynner navnene på omkomne og savnede og dukke opp...de får ansikter, og det blir tydeligere at dette er MANGE tragedier, ikke bare en eller to. Igjen blir man sittende tankefull og trist...

I samme stund skal man prøve å opprettholde en slags "normal" i hjemmet. Gutten på snart 7 år og minstemann på 15mnd skjønner ikke mye av dette. Gutten fikk være med på fakkeltog, og satte sin lykt sammen med blomstene på Stortorvet. Han sa han hadde drømt om alle de som døde... der stopper nok hans engasjement, så vidt vi vet. Minstemann har ingen forståelse for at mor skal sitte i sine egne tanker. Han vil ha hender å holde i, sånn at han kan gå.. han vil opp og fram. Og hva vet vel jeg, om noen år er det kanskje han som deltar på sommerleir??

I mellomtiden får jeg holde hender og hjelpe dem opp og fram, være mor og lage vaffelhjerter til formiddagsmat. Gutten tenner lyktene på verandaen, og i et sekund eller to tenker han seg om før han farer avgårde igjen...

Det er blitt onsdag, en helt vanlig hverdag på Solbakken...

Hjemme best...

Vi kom oss helskinnet gjennom helgas bryllupsfest, og kan vel med hånda på hjertet si at vi var veldig fornøyde med dagen. Nesten alle våre kjente og kjære var samlet til temafest, og nesten samtlige hadde funnet kostymer for anledningen :)

Vi fikk opp partytelt og presenning, og de regndråpene som kom utpå kvelden var det ikke så farlig med. Vi fikk taler og gaver og alt som hører med, og det så virkelig ut som om folk koste seg sammen med oss :)

Det er ingen hemmelighet at det tar på både fysisk og psykisk med slike selskaper. Man har hundre ting i hodet og enda flere ting man skal huske og ting man skal ordne.

Når søndagen var ved veis ende, selskapslokalet var ryddet og kjøleskapet hjemme var proppet med rester, kunne vi endelig senke skuldrene.

Da vi våknet på mandag hadde Didriksen blitt litt forkjøla, men det var varmt og deilig, så jeg tok med meg gutta og reiste til Barnas gård sammen med bror og hans familie. Vi hadde ikke vært der lenge da det begynte å regne...SKIKKELIG!

Vi ble våte og kalde og det var bare å vende nesa hjem. Didriksen ble ikke mindre forkjøla til tirsdag. Onsdag var han heldigvis på bedringens vei, takket være øyedråper, saltvann, og mye ro. Han hadde stafettpinnen videre, og nå var det mamma sin tur til å være tett i nesa.

Men tett nese er ingen hindring for denne mammaen her... Har man lyst på forandring, så er det bare å brette opp ermene og sette i gang. I dag var det verandaen som fikk et løft, og det eneste som trengtes var en opprydding og litt ommøblering. Jeg gikk på låven og fant en gammel seng, perfekt for late sommerkvelder på verandaen. Noen gamle puter og enslige putetrekk fikk bo oppi, sammen med en stor teddybjørn :)

Når Fredrik kom hjem, hadde han med presang til meg:) Nye stooore høretelefoner slik at jeg kan nyte musikk uten å forstyrre noen :) Verdens snilleste mann <3

Hvis været er fint i morgen, skal jeg og Didrik nyte dagen ute på Solbakken. Smake på den første røde jordbæra på Didriksens jordbærplanter og være late :) Er været ikke så bra, kan vi benytte muligheten til å rydde opp igjen litt inne... eller kose oss på verandaen<3

Når sola skinner på Solbakken....

...da er det deilig å være ute.

Didrik har ikke vært så ivrig etter å komme seg opp og fram, men når sola skinner og vi kan være ute, da er saken en helt annen! Han virkelig blomstrer når han får holde på ute på Solbakken. Og han veit hvordan han skal komme seg rundt. Endelig kommer gåvogna han fikk til bursdagen sin til nytte. Han reiser seg opp, holder ei hånd på håndtaket og snur seg mot mammaen sin og vinker "Ha-Deh", før han trasker avgårde ut i den store verden. Hver dag er et eventyr, og om prisen ikke er prinsesser eller kongeriker, så er det ingen tvil om at den lille blir rik på opplevelser. Oppoverbakker og nedoverbakker, gress eller grus spiller ingen rolle for denne råtassen. Han plukker blomster som han lukter på, han plasker i vann om han finner noe, han samler kongler i vogna si, og synger i vei... M - Æ, M - Æ, M - Æ :) Han tar på, kjenner, føler, smaker og hører. Når fuglene kvitrer, peker han på himmelen. Når pappa går forbi peker han på bilen, og hvis Roxy viser seg, sier han Voh-voh. Han er verdens blideste lille oppdager!!

Det er så godt å se at han trives ute. I begynnelsen var gresset litt ekkelt å tråkke på, men det gikk fort over. Nå plukker han gjerne av sokkene og skoene for å få være barbeint :) Han krabber og ruller, og plukker gress som han kaster opp i lufta og ler!

Det er ikke bare Didrik som koser seg ute om dagen. Også Roxy koser seg i solveggen! En skikkelig sofahund til vanlig, men nå vil også hun helst være ute. Og det er kanskje ikke rart. Vi er ute alle sammen, fra morgen til kveld.

Det har vært en hektisk vår, men nå nærmer sommerferien seg med stormskritt, og i år skal den nytes til siste sekund. Forhåpentligvis kan vi tilbringe mye av ferien ute :)

En kjenner en begynner å dra på åra når.......

...man blandt alt det gyldne, myke, brune, stripa, farga, vaska, kura og gud-veit-hva håret, finner ET GRÅTT! Mitt første grå hår! Og det var ikke et lite hår! Neida... Hadde tydeligvis bodd der ei stund, for det var over 10 cm langt!

Et øyeblikk kjente jeg panikken bre seg, svetten piplet fram i panna og på ryggen da jeg med store anstrengelser undersøkte hele hodet i speilet. Kunne det være fler??

Heldigvis fant jeg bare dette ene. Jeg nappet det besluttsomt ut, og latet som ingenting... helt til jeg fant ut at dette måtte foreviges. Både som minne og bevis! Jeg er ikke lenger barn, ungdommen er snart forbi... dette er et tydelig tegn på at til og med jeg begynner å bli voksen. Hvertfall litt da!

Jeg tror til og med jeg føler meg mer voksen...? Ansvarsbevisst og moden tok jeg fatt på dagligdagse gjøremål med et pågangsmot som jeg ikke visste jeg hadde... Vaskemaskina gikk i ett fra morgen til kveld, og enda hadde jeg overskudd til flere ting inn imellom.

Jeg løp i skytteltrafikk mellom vaskerom, kjøkken og tørkestativ. Didriksen skulle selvsagt ha mammas oppmerksomhet konstant, og en liten bunke med stiler skulle rettes og kommenteres. Når kvelden kom var det godt å legge beina opp på en krakk, og ta en pust i bakken.

Etter et par dager i samme tempo, kjenner jeg det er helt greit hvis det går over... hvertfall litt.