Her for litt siden følte jeg behov for å røre meg litt igjen... Mannet meg opp og reiste på Elixa for å delta på en dansetime med fengende musikk og dyktige instruktører. I det jeg kommer opp trappa blir det klart for meg hvorfor jeg er der...Men bare i et sekund, før det svartnet litt...... En stor plakat på døra, med bilde av en bitte liten bikini!! Hadde jeg mest lyst til å snu? JA!! Jeg gikk inn, kjeftet litt på instruktørene, gikk på dansetime og hatet hele greia! Og får å gni det inn, er jo halve salen dekket med SPEIL!!
Slike påminnelser får man daglig, og vi lever i en syk syk verden!! Hvor ofte dukker det ikke opp en reklame hvor hensikten er å få deg til å betale i dyre dommer for å få en kropp som er en fotomodell verdig? Hvor ofte blir man ikke stoppet på vei gjennom byen med en is i hånda for å bli spurt om man trener? Og hvor ofte må man ikke innfinne seg i at man er gått OPP en størrelse siden sist man handlet klær?
Jeg er ikke den siste til å innrømme at jeg har litt å jobbe med etter å ha fått Didrik, men bittesmå bikinier som møter meg i døra på Elixia hjelper virkelig ikke! De virker demotiverende, på samme måte som en badevekt som viser samme tall hver dag, hver uke, hver måned.... På samme måte som de fine jeansene som ligger innerst i skapet og som jeg sikkert ALDRI kommer inn i igjen! På samme måte som alle de smekre damene som blir fremhevet på TV...
Jeg føler meg ikke overvektig, men en BMI-kalkulator slo raskt fast at akkurat det var et faktum. Jeg føler meg ikke spesielt stor, men en handletur i en eller annen motebutikkk bekrefter at det er jeg, etter en tur i prøverommet. Når den største størrelsen de har ikke passer lenger, så skal man være sterk for ikke å begynne å grine der og da...
Og da hjelper det ikke at noen har kjøpt sjokoladepudding til dessert... for på sånne dager trenger man litt trøst! Og så var det i gang igjen......
Nå har jeg bestemt meg for å finne en måte å bryte denne onde sirkelen på! Jeg veit ikke hvordan, men det må være noe som gir meg motivasjon, inspirasjon og ikke minst vilje til å gjennomføre!! Det må være morsomt, effektivt og ta minimalt med tid. Jeg begynner leitinga i morra!! I kveld koser jeg meg med rester etter at vi hadde påskeharen på besøk...
Jeg skulle gjerne tatt i bruk drastiske metoder, men jeg veit at det blir ikke varig! Middagsglass for barn er ikke noe for meg! Dessuten tror jeg ikke Didrik er villig til å dele med mamma :) Treningsstudio gjør vondt værre, og så var det det med den der tida som ikke strekker til da... Og den strekker hvertfall ikke til når det er ting man gruer seg litt for å starte på...
Aktivitetsnivået må OPP, og sukkerinntaket NED! Samtidig må det passe med mamma- og familietilværelsen! Jeg ser jeg har en jobb å gjøre med meg selv, og jeg kjenner at jeg nok en gang kommer til å bukke under for presset. Det er ikke takket være bikinien på Elixia, for den hisser meg opp, og jeg tenker.... JEG SPISER EN SJOKOLADE BARE PÅ F...!! Akkurat som Elixia bryr seg om det??
I morra skal jeg kjøpe nye joggesko!! IGJEN!!
Måtte bikinisesongen utebli, regnet hølje ned, og sjokoladefabrikkene BRENNE!!
Kvelden lister seg på tå
Over kløverengen.
Himlen har tatt stjerner på.
Alle barn skal sove nå,
sove søtt i sengen.
Melk og brød fra krus og fat
er så gode venner
med en liten trett krabat
som skal spise aftensmat
med små melketenner.
Og to røde lette sko
setter vi på matten.
Er så slitne begge to.
Men nå skal de stå i ro
hele hele natten.
Natten kommer svart og stor.
Alle ting blir borte.
Seil i mørke, lille jord,
med en liten gutt om bord,
i sin lille skjorte!
Inger Hagerup
I dag ville Didrik legge seg tidlig, over en time før han pleier. Han styrer med ny tyggeredskap og det er nok ikke godt for en liten pjokk! I tillegg er han jo ute store deler av dagen nå når det er såå fint vær :) Både i barnehagen og hjemme. Og det blir man jo kanskje litt trøtt av :) Han ser ut til å trives hvertfall :) Friske kinn og glød i huden.
Didriksen er blitt en aktiv liten pjokk. Begynner å få sterk vilje, og blir sint når han ikke får det som han vil. Heldigvis er han ikke langsint :)
Nå er han i seng, og mor kan endelig sette seg ned og puste litt....kanskje jeg også får med meg noen høydepunkter fra prinse-bryllupet i England:) Hehe... tipper det var litt mer klasse over dette bryllupet, enn det vi hadde i fjor sommer :)
Denne fredagskvelden skal i alle fall NYYYTES!! Helgene fram mot sommerferien ser rimelig fullpakkede ut!! Så da er det vel bare å nyte freden og roen mens man kan :) Spent på hvordan denne våren skal bli... Hittil har den vært perfekt, med tanke på været hvertfall :) Grillen er brukt flere ganger, og vi har fått fin farge i ansiktene våre. Måtte det fortsette sånn helt til august! Denne helga skal vi hvertfall ta det med ro, reise til byen og spise is, rette stiler, rake i hagen og bare kose oss sammen med Didriksen vår!
Det eneste minuset i tilværelsen er at bikkja har løpetid. Skulle nesten ønske det innebar løping, og ikke en sånn merkelig hund som vi har i hus nå... Merkelig hvor annerledes disse damene blir når de har "uka".
Nå er det snart klart for TV-kveld på Solbakken, og siden Didrik er i seng, kan kvelden bare komme .....
God helg!
I dag har Didrik og jeg tatt turen ned på Vignes, til bestemors hus. Her skulle hagen stelles og vaffler serveres :) Perfekt tidsfordriv for oss på en fridag :)
Vi ble tildelt hageredskap, og så var det bare å sette i gang med raking og rydding. Didrik benyttet tiden til å ta seg en lur i skyggen :) Små hauger med fjorårets grønne blader, ble møysommelig samlet sammen rundt om kring på gårdsplassen. Det er hyggelig å gjøre hagearbeid med selskap, men jeg innser jo at min egen hage ikke kan være som den er så altfor lenge...
Etter en lang hvil og vaffler med LITT sukker på, fikk Didrik være med bestemor å plante stemorsblomster. De var litt skumle i starten, men allikevel ganske interessante...så mange fine farger. Å leike i jord og møkk er vel noe alle unger liker, og Didrik er ikke noe unntak :)
Ei knekt rive, ei gammal plasttrillebår, blomsteremballasje og litt jord, hvem kan vel ønske seg mer ??
En virkelig trivelig dag i bestemors hage:)
Tusen takk for at dere tar dere tid til en tur innom på "Solbakken" :) Og takk for alle tilbakemeldinger og gode ord :)
Jeg ser jo at det er noen som er innom her, og er strålende fornøyd med at bloggen er åpnet over 1900 ganger. Det er over all forventning i grunn! :)
Vil oppfordre dere som er innom til å legge igjen et lite spor etter seg :) Det er så hyggelig !!
Min lille blogg kan kanskje sammenlignes med en liten forglemmegei i en verden med store fargerike blomster og altfor mye ugress? Jeg håper alle dere som leser bloggen min, også tar seg tid til å se de bittesmå blomstene og glede seg over deres skjønnhet før dere finner fra gressklipperen denne sommeren :)
Nok en gang :) Tusen takk !!
For litt siden fikk jeg en KJEMPESTOOR pakke i posten :) Jeg visste at den skulle komme, men kunne ikke forestille meg innholdet før jeg så det !!
Jeg feiret jul og bursdag og 17.mai og alt på en gang!
Så nå må jeg snart få laget meg en arbeidsplass hvor jeg kan holde på med scrapperiene uten å måtte rydde bort igjen hver dag :) Spisestuebordet er ikke så egnet....
Gleder meg til å ta fatt på den gigantiske haugen med utstyr og pynt !! :)
I dag har Didrik lekt ute på Solbakken. Snøen er endelig reist sin vei, og vi kunne holde på ute i sola uten å bli kalde.
Bøtter og spader er veldig gøy, kongler og kvister er morsomt, traktoren til storebror er toppen! Sammen med Kua (som sier ØØØØ!!!??) har vi utforsket en liten del av solbakken i dag.
Vi fant ut at man kunne se INN gjennom vinduene. Der stod nemlig pappa og klovnet som best han kunne. Vi fant ut at noen busker stikker, mens andre stikker ikke sååå mye :) Didrik fant ut at traktorer og gjerder er fine å bruke som støtte når man skal reise seg opp. Bøtter kan man bruke som trommer, og spader som trommestikker:) I trærne kan man henge på greinene og være høyt over mamma :)
Er så moro å se hvordan de små oppdager verden... hvordan de legger merke til de små tingene. Hvordan de reagerer når de putter en kvist i munn, eller graver hendene ned i søla :)
Jeg gleder meg til å oppdage verden på nytt med Didrik:)
Da ligger enda en bok foran meg på bordet. Den boka jeg forhåpentligvis skal kose meg med i påsken:)
Torsdag denne uka hadde jeg med meg to klasser fra 8.trinn på biblioteket. I tillegg fikk jeg selskap av en god kollega :) Hun anbefalte meg boka: "Historien om Edgar Sawtelle" av David Wroblewski.
Jeg har lest en side av prologen, og kjenner på meg at dette er en bok jeg kommer til å nyte, og som også antakelig etterhvert vil få en plass i min bokhylle :)
I tillegg leser jeg "Dødslekene" for elevene mine. "Glass og aske" ligger under senga, "Elefantpassernes barn" ligger i veska og "Landet under isen" ligger igjen på jobb....
Nede i bokhyllene venter flere bøker... Jeg klør i fingrene, og skulle gjerne lest alle på en gang! Jeg elsker hvordan bøkene tar meg ut i verden, til tider som er lenger tilbake enn minnene, til steder jeg aldri kommer til å besøke. Jeg får møte mennesker med skjebner og historier jeg ikke kunne drømme om fantes, ta del i deres hverdag, så levende beskrevet at en skulle tro en var der....
Jeg elsker hvordan bøkene kaster meg med ut av min egen verden for en stakket stund...Jeg er i fritt fall, flyter gjennom tilværelsen....helt til virkelighetens plikter kaller i det fjerne, og sakte men sikkert haler deg i land igjen ved den brusende hverdagens bredd.
Våren har kommet til Solbakken, og med seg hadde den en etterlengtet påskeferie :) I år kom den seint men godt. Første del av påskeferien tilbringer vi hjemme. Fredrik skulle egentlig jobbe noen dager, men pga oppdragsmangel blei det lang ferie på han også. Siste del av påsken reiser vi til Sande for å åpne hytta der, og nyte VÅREN lenger sør :) Både vi og gutta har godt av litt miljøforandring.
Palmesøndagen gikk som planlagt med husarbeid, litt stell i hagen, middagsgjester og til slutt Poirot. Og med han kom minnene strømmende på... Påskekrimmen blir nok aldri det samme igjen.
I kveld krøp jeg opp i sofaen for å slappe av etter en lang dag :) Etter å ha fulgt Cecilie Skog og venninnene til toppen av Kilimanjaro, dukket jammen min gamle venn Poirot opp. Hadde ikke sett han på flere år... faktisk ikke siden før pappa døde. Det ble plutselig veldig rart å sitte i pappas gamle sofa og se på påskekrim. Hvor mange timer tilbrakte ikke pappa og jeg foran TV... Som regel altfor mange, til langt på natt, innimellom til og med til ut i de små morgentimer. Disse stundene ga rom for de gode samtalene, de saklige diskusjonene og velmenende råd. Vi spiste M-sjokolade, Michael's Farm Peanøtter, grønne druer, sjokoladebananer, Melkesjokolade eller Firkløver og drakk Coca Cola. På bordet mitt i dag fantes bare sukkerfri Cola... Det er ikke lenger rom for så mye snacks.....særlig ikke i buksene. Men jeg merker hvordan jeg savner disse gode stundene. Jeg tar ofte meg selv i å savne pappa når jeg sitter her i sofaen, eller når jeg kryper sammen i en av de tilhørende stolene på kveldstid. Og i dag løste Poirot mysterier for meg igjen! Det var jo her vi satt, pappan min og jeg. Om ikke i dette huset, så satt vi i disse møblene. Og vi kikka på klokka: 22:22, 00:00, 11:11....og kommenterte det, gang på gang. Poirot løste mordgåter, Rex fanget forbrytere, pappa og jeg løste verdensproblemer, drømte om framtida, mimra fra fortida eller planla morgendagens middag .
Jeg anser med selv som heldig, slike pappaer vokser ikke på trær.....
I dag har Didrik inntatt middagen på verandaen i deilig ettermiddagssol :) I det siste har han vært veldig opptatt av UT! Kikker ofte gjennom vindu på soverommet og ler, sitter på stellebordet og hamrer på ruta eller prøver å fikle med "låsen".... I barnehagen har han fått lov til å krype litt på bakken, og i dag fikk jeg hente verdens mest møkkete lille gutt :) Men Blid som ei sol, og mamma fikk en gjørmete suss. *Smeeeelt* Sandete og fine dro vi hjem og inntok verandaen for middag og middagshvil i sola :) Ingen sak når en kan sitte på Solbakken og føle at en ser utover hele verden...
Tipper det føles sånn for minstemann, inntil nå har han jo vært på gulvet inne eller i vogna eller i akebrettet, og litt i bærebeisen. Nå er nysgjerrigheten og mobiliteten kommet, og han kan utforske verden på egenhånd. Utforskertrangen er i alle fall stooor, kanskje litt vel stor innimellom. Men det er vel et sunnhetstegn :) Som jeg gleder meg til de små beina kan bære ham, slik at vi i enda større grad kan oppleve verden sammen!
Kunne ikke fått noen finere gave enn at barnet mitt blir glad i å være ute sånn som mammaen sin! Sammen skal vi erobre fjelltopper, vade i fjellbekker, fiske på stille vann, sove i lyngen og slite ut det ene paret med fjellstøvler etter det andre :) En ting er sikkert....for denne mammaen kan lykke ikke måles i kroner og øre! Opplevelser og livsnyteri er gode stikkord, og det er ingen tvil om at livet er HÆÆÆRLI!!
Didrik har i hvertfall ingen betenkeligheter med å fylle lungene med frisk luft, og kose seg ute...
Fra nå skal Didriks lille verden bare vokse :)
Sola varmer og det drypper fra taket! Endelig har våren også tatt turen innom Solbakken. Det sildrer og renner, og sakte men sikkert kommer det for en dag at vi ikke raket plen før snøen kom....Ooops ! Den dårlige samvittigheten river oss ut av våre vante søndagsvaner. På med hansker og fram med hageredskapen. De forvokste buskene fikk seg en stuss, verandaen fikk en kjapp opprydding og Didrik fikk sitte ute i vogna si og kose seg i trygg avstand fra søle og møkk :)
Det er rart hva sola gjør med oss, og ikke minst for oss! Vi skal slippe å måke vekk ALL snøen, sola ordner mesteparten. Vi skal slippe å gå rundt i halvmørket om morran og føle at vi skulle sovet et par timer til, nå vekker sola oss i tide til både jobb og barnehage. Vi skal til og med slippe å fryse, for sola strekker seg mot oss og varmer både vintertæla kropper og kalde hus. og for noen av oss følger den sunne rastløsheten. Endelig kommer energien fram fra vinterdvalen, og man har overskudd til å ordne både det ene og andre.
Først på dagen i dag var vi en tur i Vingrom. Et lite besøk hos bestefar innbærer alltid goood tid til å prate. I dag spanderte han jordbær med sukker. Didriks nye favoritt tror jeg :) Jeg er så glad for at Didrik får vokse opp med så mange gode mennesker rundt seg.... Tanter og onkler i fleng, fettere og kusiner, en haug med besteforeldre og hele 5 oldeforeldre. Han koser seg like mye med alle sammen! Synes det er ganske utrolig hvor sosial et lite menneske kan være allerde før fylte et år.
Etter noen timer var det sovetid for minstemann, mens mor fant fram boka si og satte seg ute i sola på verandaen. Fikk jeg lest noe? Neeeida! Den varme gode vårsola satte klørne i meg og gjorde kroppen akkurat så varm og slapp at jeg sovna....i to timer. Sola varmet fortsatt da jeg våknet, og jeg satte i gang med å få gammel aske ut av ovnen, og så stod klesvasken for tur. Snart blir snøen borte, og klærne kan tørke på stativet ute igjen :)
Så da var søndagen kommet til en ende, og det er en uke til neste. Da skal vi feire bursdag for minsten! Håper på like fint vær slik at vi kan grille pølser på verandaen :) I tillegg skal det bakes til den store dagen og det lille bursdagsbarnet ! Så de kommende dagene blir det nok å gjøre på Solbakken, og enda mindre tid til bloggen.
Men men....det kommer roligere tider hvor bloggen og bøkene kan få den tiden de trenger...eller jeg trenger :) Først skal våren komme, med lamunger, påskeferie, tette neser, hagearbeid og lange ettermiddager med tungt men hyggelig arbeid utendørs. Denne våren skal jeg ikke flytte. Det blir uvant men godt. Endelig har jeg et sted jeg kan slå meg til ro, taterblodet bruser ikke riktig så mye i år.... :)
* bildet er hentet fra : http://www.vaalerskolene.no/kunde/bilder
Da har det jammen snart gått et helt år siden lille "Totten" så dagens lys. Det er helt sinnsykt å tenke på hvor fort det har gått. For to dager siden var jeg på sykehuset og fikk hilse på min nye, lille, NYDELIGE niese. Jeg hadde helt glemt hvor små de er! Og jeg kunne ikke, enda jeg prøvde, huske at Didriksen min har vært såååå liten. BITTELITEN!!
Året som har gått har jogget umerkelig og stille avsted, fra lillemann kom til verden, til han begynte med grøt, til han rulla.... til han kunne sitte, spise selv og nå reiser han seg opp i senga, og åler seg avgårde som en virvelvind. Han har vært hos manuellterapeut til behandling for nakken og bekkenet sitt, han har gulpa enorme mengder melk og grøt OVERALT, han har fått sin egen vilje, han har begynt i barnehagen, og nå er han liksom ikke noe baby lenger. Han er jo liten, men i forhold til sin nye kusine, var han jo en KJEMPE!
Det har vært oppturer og nedturer... sånn er det jo med det meste!
Den første nedturen kom allerede før fødselen... jeg skal innrømme at jeg var lei meg da jeg fikk vite at "Totten" ikke lå med hodet ned inni magen.. det blei litt ekstra styr, i tillegg til flytting og nytt hus, og alle forberedelsene til vi skulle bli foreldre. Men, slik er nå dette livet, fullt av uforutsigbarhet og overraskelser. Både av det positive og mindre positive slaget. Jeg fikk ikke prøve meg på noe setefødsel, da bekkenet mitt antakelig var for trangt, så da måtte jeg forberede meg på keisersnitt. Det var ikke verdens undergang dette heller.....
Natt til tirsdag 6.april satte kroppen i gang... Jeg våknet gang på gang av at jeg hadde litt vondt i magen. Etter et par turer på do, og flere forsøk på å sove det bort, gikk det opp for meg hva som skjedde... Terminen den 22.april var det jeg sikta mot... det var enda 16 dager til! Etter litt telefonering fram og tilbake på føden, fikk jeg streng beskjed om å pakke bagen min å komme, i hvertfall for en sjekk.
Klokka var 7 da vi ankom sykehuset, etter litt registrering, litt venting, litt blodtrykksmåling, en liten legesjekk, litt mere venting og vurdering ble vi forberedt på at vi kunne nok få reise hjem... Så kom legen inn... her var det bare å klargjøre til keisersnitt!!
Jeg var i sjokk, og ikke før jeg lå på operasjonsstua med slanger og utstyr i alle retninger, og Fredrik kom inn, ikke før da skjønte jeg at i dag skulle jeg bli mamma. Vi skulle få møte "Totten" i dag!!! Jeg skalv, og gråt og kvalmen kom... han var ute, han skreik og de forsvant ut med han... Så lå jeg der aleine igjen, med masse fremmede mennesker som gjorde et eller annet med kroppen min som jeg ikke kunne forestille meg bak det grønne forhenget. Jeg ble kvalm igjen og brakk meg.....
På oppvåkningen måtte jeg ligge til beina mine fikk tilbake følelsen. Der blei jeg passet på av en veldig snill mann. Og ikke så lenge etter kom Fredrik trillende med det lille vidunderet vårt! Endelig skulle jeg få holde han inntil meg slik jeg hadde drømt om i såååå mange uker! Det bittelille nurket! På sitt foreløpig korte opphold på sykehuset hadde han allerede fått navnet Didrik. Det passet bedre enn Endre, som var vårt andre alternativ :)
Oppholdet på barselavd. ble kort og hektisk... Didrik ble syk. Han gikk i kramper og slutta å puste... Jeg dro så hardt i alarmsnora at jeg trodde den skulle ryke... Den lille slappe babyen pustet igjen, men jeg syntes ikke han virka helt som han skulle. Han rulla rart med øynene og virket så sløv. Han var jo akkurat friskmeldt på legevisitten bare en liten stund før...
En måling av blodsukkeret ga oss heldigvis raskt svar, og i full fart blei Didrik flytta til nyfødtintensiven noen etasjer høyere opp... Jeg satt inne på et trangt rom med MASSE utstyr og så på at tre mennesker stakk nåler i den lille babyen min. Han ble koblet til slanger og måleapparater av utallig slag. Jeg lot dem holde på uten å si et ord... Hodet var fullt, KAOS, men det var Didrik som trengte oppmerksomheten til disse menneskene nå.
Det kom raskt for en dag at den lille hadde fått for lite mat... Jeg hadde jo ikke noe mer enn noen dråper råmelk. Vanligvis går det jo helt fint at melkeproduksjon tar litt tid, men denne karen var nok sulten da han kom til... Nå fikk han sukkervann, og jeg følte meg som verdens værste mamma, som ikke engang hadde mat til barnet mitt! Jeg gikk mellom rommet vårt på barsel, som nå virka helt tomt og forferdelig, og nyfødtintensiven....Vandret hvileløst. Melka så ikke ut til å komme i dag heller... jeg var lei meg, skuffa og redd, samtidig glad for at jeg hadde vært våken og bedt om hjelp! Jeg fikk flytte opp på pasienthotellet i samme etasje som Didrik lå, her fikk jeg ha besøk, og tilværelsen blei litt lettere :)
Etter en uke fikk vi lov til å reise hjem. ENDELIG!! Blodsukkerverdiene var stabile og jeg hadde fått melk og kunne amme :) Jeg var letta, og glad da vi kom hjem! Det var så mye lettere å slappe av og finne ut av ting her, det var jo her vi skulle være i tida som kom :)
Etter 5 uker sov det lille gullet hele natta og vi kunne feire vår første 17.mai som familie. Etter 3 mnd begynte han med grøt. Dåpsdagen blei feiret den 4.juli 2010, på samme dag som i giftet oss. Etter 4 mnd var han ferdig med puppen... Da var det frukt og grøt og melk på flaske som var tingen. Litt moste grønnsaker innimellom:) Jeg syntes allerede da at han var blitt stor gutt! Vi var på babysvømming, og vi reiste på turer. Nå begynner virkelig forholdet mellom mor og barn å blomstre...syntes det var så godt når jeg endelig kunne si jeg elsket denne lille gutten! Fram til nå hadde jeg passet på ham og gjort alt det en mamma skal gjøre, og litt til sikkert, men jeg hadde vært utrolig frustrert. Det var ikke så lett å elske noen, som ikke viste at de elsket deg tilbake. Et lettelsens sukk fra mammaen den dagen poden strakk armene ut etter meg og ville bli løftet av MEG, ville ha mammatrøst og mammakos! Jeg gråt av glede! Endelig fikk jeg føle på kroppen det jeg følte manglet! Samtidig var vi på behandlinger fordi han hadde blitt så skeiv i hodet...manuellterapeuten fant låsninger både i nakken og i bekkenet, og vi fikk god oppfølging fram til han ble friskmeldt før jul :) Julaften blei feiret på Moelven med bestemor og bestefar. Didrik sov seg som vanlig gjennom store deler av kvelden.
Tilbakeblikkene på året som hadde gått var fylt til randen av små øyeblikk. Små øyeblikk som får deg til å tenke at hvert sekund har en verdi... I det du kikker oppi ei barneseng om morran og blir møtt av to strålende blåe øyne, og verdens nydeligste smil, med et forsøk på å si "Heeei". Når han ligger på stellebordet og forsøker seg på det magiske "ma-ma" eller når lyden av bilen til pappa som starter på utsida får ham til å le. Når han leker borte-tittei med den gjennomsiktige gardina på badet, eller når han kappspiser bikkjemat med Roxy. Og når han danser og synger, eller finner på ting som bare han skjønner noe av... Og toppen av lykke, når han legger armene rundt halsen på mamma eller pappa og koooooser, for så å plante verdens blauteste mest snørrete "kyss" der det måtte passe <3 LYKKE!
2011 var blitt et faktum, og Didrik hadde fått plass i barnehagen! En koselig liten barnehage med kjempekoselig personale i gangavstand fra der vi bor! Kan vel ikke bli så mye bedre når minsten skulle begynne i barnehagen i en alder av 10mnd. Barnehagetilvenning gikk som en drøm, og det samme gjorde første tanngjennombrudd :)
Januar gikk så fort at hukommelsen svikter litt, februar det samme... I korte trekk kan nevnes akebrettkjøring, sitter i handlevogna på butikken, spiser brødskiver og annen småbitmat på egenhånd, drikker selv, begynner å ale seg framover.....Vinterferien ble kortere enn vi hadde tenkt, en natt på hytta, så blei Didrik forkjøla og fikk feber. Resten av vinterferien tilbrakte vi inne.... Mars har vært innom med skiftende vær og noen dager med vår i lufta, og en bitteliten kusine. Regnklær er på plass på knaggen i barnehagen og mye av det tøyet vi handla rundt juletider begynner å bli for lite... I munnen kan vi telle tre tenner, og en på vei, og vi har verdens mest snørrete lille barnehagegutt! Men like blid!! Og om fem dager blir han 1 år!!
